Etter noen få måneder med “Jeg har båret lerkens vinger” og “I østen stiger solen opp,” stakk spanskesyken kjepper i sangkorets hjul. Men det lot seg ikke knekke! Gustav Hultgren ble korets nye dirigent, og de oppsto under nytt navn: Sangkoret Freidig. Under Hultgrens ledelse vokste det fram et anerkjent og populært kor med i overkant av 30 sangere.

Da krigen brøt ut bestod Freidig av 57 medlemmer og hadde i fire år vært under ledelse av Bjørn Hogstvedt. De hadde fått eget sangermerke, eget sangermotto, og ventet spent på å avduke den nye Freidig-fanen. Krigen stoppet alt for en tid - men den 12.oktober 1940 foldet fanen seg ut i all sin freidige prakt, og ble behørig feiret! 

Mot slutten av krigen døde Freidigs meget avholdte dirigent, og tre sangere ble skutt. Dette gjorde det vanskelig å fortsette, men Freidig viste sin eksistensberettigelse ved å reise seg mesterlig allerede i 1946. Mange aktiviteter (Freidig-mesterskap på skøyter på Østensjøvannet, og papirinnsamling med påfølgende reise til Helsingfors, bl.a.) og stort engasjement preget slutten av 40-åra, og 50- og 60-åra. Flere dirigenter satte sitt preg på disse årene, og det var William Halke som ledet koret gjennom the swinging sixties og møtte utfordringene fra en ungdomskultur i endring.

Under ledelse av vår legendariske dirigent Tove Hogstvedt Thoresen (datter av Bjørn Hogstvedt) var 80- og 90-årene spennende og suksessfylte. Freidigsangerne ble stadig flere, vi reiste på tur og sang i Amerika, Østerrike, Jugoslavia, og Wales. Vi holdt loppemarkeder, pakket en million smurfedrops, spilte revy og var bingovakter for å få penger i reisekassa, og koristenes innsats og dugnadsånd var formidabel.